Jeg gav bort skoene mine

Kaziba i Kongo var stedet og jeg var ny misjonær, i slutten av 20 årene. Tjenesten lå foran som et blankt lerret, uten farger og motiv. Livet smilte, og jeg trodde at slik ville det være resten av livet. Nå, snart 30 år senere, kan jeg si at livet ble aldeles ikke som jeg trodde at det skulle bli. Denne spesielle dagen, oppe i Kongos fjell, gjorde jeg en handling som jeg ikke trodde da skulle ha noen større betydning, men som har fulgt meg i tjenesten for min Herre og Mester i alle disse årene etterpå. Det var nok i ledelsen at vi ble tatt bilde av denne dagen. Dette bildet står i ramme på en kommode jeg har med afrikaminner. Av og til ser jeg på dette bilde som en påminnelse.

Solen skinte, og vi hadde nettopp spist frokost. På grunn av uro og utrygghet i provinshovedstaden Bukavu, ble vi stasjonert i Kaziba noen mil fra urolighetene. Etter avtale fikk vi besøk av et jevnaldrende ektepar fra Kakwende, en misjonsstasjon ikke så langt fra der vi var. Det var hyggelig med besøk og vi gjorde i stand formiddagsmat mens praten gikk livlig. I Kongo var det ikke noen butikker å skryte av, men på markedene fikk vi tak i litt av hvert, både brukte og ubrukte ting. Dere som kjenner meg, vet at jeg elsker pene sko. Til min store glede hadde jeg fått tak i noen gode «kjippere», som jeg kaller det, sandaler til å bare putte bena i. Gleden over skoene var stor for det var litt vanskelig å få tak i akkurat slike i Kongo på den tiden. 

Mens vi satt og snakket sammen, kom jeg til å se ned på bena til damen. Skoene hennes var slitte og ikke gode å gå med, så jeg. Så talte Herren til meg at jeg skulle gi til den som ikke har, det jeg selv hadde lyst til. Det høres kanskje dumt ut i dag, men dette ble litt vanskelig for meg. Jeg skulle ikke bare gi skoene jeg nettopp hadde fått og var så glad for, det skulle skje med glede fra hjertet! Dette ble noe annet enn bare å gi noe som jeg hadde gjort uendelig mange ganger før. Når Herren taler, har jeg alltid vært snar med å gjøre det han sier. Så også denne gangen. Jeg tok av meg skoene og ga dem til henne og jeg kjente at jeg gjorde det med glede fra hjertet mitt. Det ble en glede som bare en afrikaner kan vise med dans og gledesrop og latter.

Etter at damen hadde reist, talte Den Hellige Ånd til meg og spurte “Vil du gi meg skoene dine”? Etter en belysning over livet skjønte jeg at jeg ofte gikk egne veier som jeg syntes var fornuftige og trygge. Jeg hadde tatt på meg egne sko. Det ble en overgivelse fra hjertet mitt denne sene ettermiddagen ved elven i Kaziba. Som Moses måtte jeg dra av meg mine egne kjødelige tjeneste-sko, for stedet jeg sto på var hellig. 2.Mos 3;5 Så

Det står i Efeserbrevet 6: 15, “Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir”. Dette var sko som hørte til rustningen. Man kunne ikke gå med hvilke sko man ville. Disse var spesiallaget til bruk i krig. Å være i beredskap betyr at man alltid skal være klar til å utføre det som man blir bedt om å gjøre. Ikke bare gjøre det, men gjøre det med glede fra hjertet! Dine handlinger blir da helliget Herren og du vil høste Guds velsignelser.

Gud velsigne deg i dag til å ta av deg dine egne sko og ifør deg skoene som hører til rustingen. Utfør det han har trent deg til å gjøre. Gjør det for Gud og ikke for mennesker.